DIAN HONG – Gyldne knoppar

Dette er teen som katalyserte mi nysgjerrighet og interesse for te. En døråpner. Den hadde smak av noe trygt og kjent, men med ei forlokkende annerledeshet (her holdt jeg på å skrive «forførende», men det hadde et klamt stenk av reklamespråk over seg): Hver slurk kunne avsløre nye nyanser og toner. Minna ikke sødma om lynghonning? Og kunne jeg ikke ane litt bringebær et sted? Og hva var nå den fyldige, runde smaken jeg ikke helt kunne identifisere? Tankene gikk videre: Hvis denne teen hadde så mye ved seg å oppdage, hva med all anna te i verda? Ei skål med te var ikke lenger bare ei skål med te.

Ei kort, geografisk og historisk plassering: Yunnan-provinsen, sørvest i Kina, kan deles opp i fem forskjellige te-områder. Prefekturet Lincang er det vestre området, og er opphavssted for en spesiell tebusk, Mengku, som kjennetegnes av svære blader. Fengqing ligger litt nord, i et område med mye fjell og elver. Fengquin regnes som et av de opphavelige steda for dyrking og produsering av te, og er brømt for nettopp Dian Hong.

Dian Hong er en svart te som lages av skudda fra overnevnte tebusk. De blir plukka for hand fra 60-70 år gamle busker som vokser forholdsvis høgt oppe i fjellsidene. Skudda blir prosessert etter en spesiell metode som jeg trur kalles Gong Fu. Det er en intrikat og omstendig prosess som jeg foreløpig – og ganske innlysende - kan lite om, men som i alle fall innebærer sol- og vindtørking på bambusmatter. Skudda blir til slutt oksidert, som kort fortalt er en kjemisk prosess som er viktig for de forbindelsene som lager aroma og smak i den ferdige teen.

Skudda er store, lange og slanke, og bare litt krokete, med en djup, gulrød farge. De har liksom en viss eleganse ved seg. De lukter mye! Man kan skelne både honning, sopp, meierismør, jordbær – eller er det bringebær - og malt og tobakk. Kanskje litt lær? Det fins hint av krydder også, kanskje kanel og pepper, men de er like lite framtredene som blomsterpreget jeg syns å merke. Dette er en te man gleder seg til å smake.

Mens vannet koker opp, legger jeg noen gram teskudd i kammeret på teflaska. Denne teen trenger ikke å trekke mer enn 15 sekund første gangen, men jeg lar den stå i 30 sekund for en litt sterkere te. Dian Hong tåler å trekkes flere ganger, og forandrer litt karakter for hver gang. Mer om det seinere.

Teen har en rød-gylden farge, er klar og gjennomsiktig og har en fyldig, søtlig aroma av malt og tørka aprikos og plomme. Teen har en silkeaktig struktur, den kjennes på en måte glatt og mjuk på tunga. Jeg er usikker på om jeg bruker ordet riktig, men smaken er robust – og litt «tørr». Mest framtredende er maltpreget, som jeg tidligere har beskrivi som noe i retning av dampa søtpotitt. Honningtonene er ganske lette og syrlige, litt som lynghonning. Jeg får også assosiasjoner til fløtekaramell – et veldig mildt preg av smelta rørsukker. Mot slutten kommer tonene av tørka aprikos og sviske klarere fram, og herfra kommer nok også assosiasjonene til bringebær. Det ligger igjen en litt stikkende smak på tunga som ikke er bitter, men en anelse astringent – litt som kamfer. Det balanserer det fyldige og søte.

Andre trekking er på halvtanna minutt. Teen har endra litt karakter i retning av treverk og jord. Strukturen er mye den samme, kanskje litt mer bitter. Teen er definitivt mindre søt og fruktig, men har et lunt, og litt tørt, maltpreg. Ettersmaken gir på et vis assosiasjoner til gamle laftebygg og solvarm tjære. Ved tredje trekking merker jeg at jeg kanskje var litt gnien med tebladene. Teen er merkbart svakere, men fortsatt med subtile toner av malt og treverk.

Dian Hong er en av de beste teene jeg har smakt. Den er balansert, kompleks og nyanserik - og den synes å ha en distinkt smak som reflekterer stedet den kommer fra. Anbefales varmt!

Kjøpt hos den eminente importøren av høgkvalitets-te fra Kina: Tedragen