SATEMWA «DARK TEA»

Sørøst i Afrika finner man innlandsstaten Malawi. Som mange afrikanske land er Malawi økonomisk avhengig av eksport av landbruksvarer, men beliggenheta gjør at det er dyrt å frakte varene ut av landet. I tillegg må landet importere det meste av øvrige varer. Teen dyrkes i lågtliggende landskap, i mindre gunstig geografi og klima enn anerkjente teproduserende land som Kenya. Som et resultat av disse omstendighetene, har Malawi begynt å produsere te av medium kvalitet, så kostnadseffektivt og med så høgt utbytte som mulig. Teene herfra eksporteres for det meste til England og Sør-Afrika, og brukes i forskjellige teblandinger, som oftest i teposeform.

Prosesseringsmetoden som gjør dette mulig kalles for CTC.

Det fins i utgangspunktet to prosesseringsmetoder for svart te, den tradisjonelle ortodokse og CTC-metoden (cut/crush-tear-curl). Førstnevnte foregår til stor del for hand, og vektlegger unik smak og karakteristikk for det området teen er dyrka. Teene som er produsert etter denne metoden er av høgere kvalitet, har et mer subtilt, komplekst smaksbilde og er generelt ganske dyre.

CTC-metoden blei utvikla på 1930-talet, men fikk større og større utbredelse mellom 1950- og 1970-talet med teposenes økende popularitet. Teblada sendes gjennom tromler der de kuttes, knuses og til slutt krølles sammen til pelletslignende kuler, før de oksideres og tørkes maskinelt. Målet er å lage en te som tar opp mindre plass, som trenger kortere trekketid og som smaker det samme fra gang til gang. Metoden er billig, og gir en te med sterk, generisk smak – som også er enkel å «tynne ut» med billigere te.

Ganske langt sør i Malawi ligger den belgiskeide te- og kaffiplantasjen Satemwa. Den er en av de eldste plantasjene i landet, og har vært en hjørnestein for teindustrien i landet. Her produseres det mest CTC-te, men også et sortiment av «handverks-te», laga med ekspertise i manuell innhøsting, kunnskap om «terroir» og prosesseringsteknikk.

Satemwa «dark tea» er en mørk te, altså en slags pu erh (sjøl om pu erh navnet er eksklusivt for Yunnan-distriktet i Kina).

Blada er mørkebrune, av ganske ujamne størrelse og ganske krokete, og ser ut til å ha et slags krittaktig lag på seg, typisk kokt pu erh. Og de lukter kraftig av våt jord, nesten litt søleaktig. Snuser man lenge nok skilner man mose, humus, noe sopp og et distinkt animalsk preg, men også en søtlig aroma som minner om lakris. 

Etter å kjapt ha skylt teen, trekker jeg den i så mye som to minutt, med nesten kokende vann. Brygget har en fin, gylden farge og er litt grumsete. Den lukter litt som våt skaubånn, litt mose og sopp, med et lite hint av noe jeg trur er salvie. Teen har en rund struktur, den glir mjukt over tunga. Den er mild og fyldig, og egentlig ganske søt. Umami er et ord jeg anvender veldig sjelden, men jeg trur det er riktig ord å bruke i denne sammenhengen. De mest framtredende aromaene er av fuktig jord og treverk – mose, humus, sopp - men den største overraskelsen er en veldig markant ettersmak av lakrisrot – som førøvrig blir enda mer framtredende ved andre trekking. Et svakt hint av pepper kan også anes.

Etter min enkle forstand er dette en velbalansert te, der de framtredende tonene av skaubånn og fuktig treverk jamnes ut av søtsmaken og den runde strukturen. Kan bli litt kvalmende i lengda om jeg drikker for mye av den - den blir litt for rund og søt - men alt i alt en meget god og spennende te.

Kjøpt hos Palais des thes